Enkelt å greit har vi gått opp i vekt i gjennomsnitt fordi  vi spiser mer kalorier enn tidligere. Dette betyr ikke nødvendigvis at  «spise mindre og trene mer» er en effektiv strategi for å gå ned i vekt. Det interessante spørsmålet slik jeg ser det er «hvorfor spiser vi mer nå en før?». Vet man svaret på dette spørsmålet vil det bli lettere å finne en effektiv strategi for å gå ned i vekt.

En av de mest siterte artiklene om dette som jeg kan finne er Regulation of Food Intake, Energy Balance, and Body Fat Mass: Implications for the Pathogenesis and Treatment of Obesity. Figuren under som er hentet fra denne artikkelen og viser at det er mange faktorer som påvirker energibalansen. Figuren viser og at alle disse signalene blir integrert i hjernen som til slutt styrer energibalansen ved å påvirker enten energi forbruk eller energi inntak.

 

De to delene av hjernen som ser ut til å værehovedansvarlig er:

• Energibalansesystemet (eller «energy homeostasis system» på engelsk)
• Belønningsystemet (eller «reward system» på engelsk)

Energibalansesystemet forsøker å tilpasse energiinntaket og forbruket over lengre tid slik at kroppen til en hvert tid har et riktig nivå av energilagre(fett).

En analogi for hvordan dette systemet fungerer er et rom som er varmet opp med en varmepumpe med termostat. Dersom termostaten er satt på 22 grader vil varmepumpen sørge jobb for at temperaturen er så nær 22 grader som mulig. Det er fult mulig å få rommet varmere eller kaldere en kort periode ved å f.eks lufte ut når det er varmt eller fyre opp i peisen når det er kaldt. Men så snart termostaten merker dette vil den enten starte oppvarming eller nedkjøling av rommet og temperaturen vil over tid komme tilbake til 22 grader. Å lufte ut varm luft er tilsvarende som å trene, og trekke energi fra strøm nettet for å varme opp er tilsvarende som å spise mer.

Figuren under viser dette systemet:

Kilde: What Causes Leptin Resistance? — Stephan Guyenet, Ph.D. (AHS14)

Figuren er en forenklet representasjon. Det er flere hormon som innvirker og det er faktisk slik at leptin nivåene kan gå ned dersom man spiser lite før selve reduksjonen i fett har startet.

Hvordan feiler dette systemet hos overvektige og den norske befolkningen i gjennomsnitt? Flere forsøk  har vist at overvektige har veldig høye leptin nivåer,  men at hjernen ikke er i stand til å fange opp leptin signalet og derfor tror at kroppen sulter. Dette kalles ofte leptin resistans.

Figuren under viser at leptin kommer flytende med blodet fra fettcellene og blir tatt inn i hjernecellene av en leptin transporter «lepR». Videre kan man se noen av mekanismene man tror medvirker til leptin signalet ikke kommer helt frem der det skal. Det mistenkte faktorene er blant annet inflammasjon, rester fettforbrenning og høyt leptin nivå i cellene.

Siden kroppen sin fettmengde er et regulert system som vist over vil den motsette seg endringer i vekten. Figuren under viser hva som typisk skjer når man tar en person som har stabil vekt og bevist enten gir han for lite eller for mye mat. Som man ser av figuren vil han først enten gå opp eller ned i vekt, men så snart han får spise så mye han vil («Ad libitum») vil vekten returnere til utgangspunktet etter en kort periode. I tillegg er systemet ofte konservativt og man ender opp på litt høyere vekt enn utgangspunktet til slutt, som vist helt til høyre i figuren.

Det samme skjer for personen som går opp i vekt. I en slik person kan man se for seg at man gradvis år for år skrur opp termostaten litt. Dersom personen begrenser kaloriinntaket(CR) vil vekten gå ned, men så snart han får spise så mye han vil igjen vil vekten returnere til det regulerte nivået.

Dette illustrerer at vi har et energibalansesystem som er utenfor vår bevissthet sin kontroll. Man kan gå ned i vekt ved å bevist begrense kalorier, men til lenger avstanden blir mellom den faktiske vekten og den regulerte vekten («termostatstyrte») til vanskeligere blir det å holde vekten over tid.

Man antar at energibalansesystemet er utviklet fordi overlevelse i et naturlig miljø kan bli truet både av for lite og for mye kroppsfett. Basert på overvektstatistikk ser det ut til at systemet i gjennomsnitt fungerte relativt bra frem til omtrent 1980, men etter den tid har det fungert dårligere og dårligere. Det ser ut som det har skjedd noe med miljøet vi lever i som er uten for systemet evne til å regulere.

Den første figuren viste at det var mange eksterne faktorer fra miljøet som påvirker energibalansesystemet. Disse eksterne stimuliene påvirker energisystemet blant annet igjennom det som kalles belønningsystemet i hjernen. Belønningsystemet er hovedsaklig designet for å motivere oss til å gjøre ting hjernen anser som hensiktsmessig.

Ofte brukes begrepet «food reward» når man snakker om dette. Den samme forfatteren som har publisert forskningsartikkelen som er beskrevet lenger oppe har også en blogg der han har beskrevet food reward i detalj 1 2 3 4 5 6 7 8. Hvordan foodreward og andre elementer kan påvirke energibalansesystemet vil bli beskrevet i en senere blogg post.